Merchandising; den enes død, en annens brød
Tilbake til oversikt DLF Partner
(Innlegget er skrevet av Retail24)
Over en lang tidsperiode har en noe ukjent yrkesgruppe stått for flere tusen arbeidsplasser i Norge. Yrkesgruppen har operert under navn som merchandisere, salgsfremmere, varefremmere og vareplasserere. I praksis virker de som handelsreisende, og de representerer produsenter og leverandører av, i hovedsak, dagligvarer. Ifølge Store Norske Leksikon er definisjonen på en handelsreisende følgende; «Ansatt person som har som oppgave å virke for salg eller kjøp av varer som han ikke fører med seg, ved å oppta ordrer eller slutte salg i arbeidsgiverens navn». Yrkesgruppen har hatt førstehåndskunnskap om sin arbeidsgivers produkter, samt opparbeidet seg kompetanse innenfor de respektive kategorier. Over flere tiår har yrkesgruppen besøkt majoriteten av norske dagligvarebutikker, for å ivareta sin arbeidsgivers produktportefølje.
Synlighet i butikk
Den såkalte industrien, en produsent eller leverandør, til de norske dagligvarekjedene har gjennom sine avtaler ofte forpliktet seg til å gjennomføre selve varepåfyllingen, samt sikre ivaretagelsen av riktig tilstedeværelse av produktene i butikk. Da en gjennomsnittlig handlende eksponeres for under 1%* av varesortimentet ved en normal handlerunde, er det svært viktig at avtaler om god plassering og antall plasser varen(e) har i hyllen blir overholdt, og er også direkte avgjørende for salget. Hvor i hyllen varen er plassert, og antall hylleplasser produktet har, virker direkte inn på synligheten, og som nevnt salget. Ved at industrien har fulgt opp butikkene har man hatt kontroll på avtalt hylleplass, i tillegg har butikkene hatt reduserte lønnskostnader da de ikke har hatt behov for egne ressurser til å fylle på en rekke varer.
Slutten for salgsfremmere
På slutten av 90-tallet, begynnelsen av 2000-tallet var Ica den første kjeden som ikke lenger ønsket salgsfremmere i sine butikker. Etter noen år endret de delvis på dette fordi supermarkedene så både et behov og en fordel av å benytte seg av kompetansen, og arbeidskraften industrien stilte til rådighet. I løpet av de siste årene har alle kjeder i Norge valgt å overta all varepåfylling selv, og slik vi kjenner salgsfremming vil i praksis være borte fra i år av. Forskjellen i dag sammenlignet med ICA/Rimi sine endringer ved tusenårsskiftet er nok kjedenes økte andel av egne merkevarer. Man kan i den sammenheng stille seg spørsmålet om industrien indirekte betaler kjedene for å få mindre innflytelse og påvirkning i butikkhyllene. La oss håpe og tro at samarbeidsklimaet vil fungere slik at ikke kjedene med sin kontroll vil la seg friste til å forfordele egne merkevarer i butikk. Sett fra et miljøperspektiv kan man forstå at dette tilrettelegger for et grønt skifte da man unngår kjøring fra salgsfremmere mellom butikker.
Salgsfremmere er en yrkesgruppe som har stor kompetanse i butikkfaget, og har sikret effektiv varepåfylling og ivaretagelse av sin produktportefølje. Denne yrkesgruppen kan man nå, med noen unntak, erklære som død. Artikkelens overskrift er nok noe upresis, det er nok noe mer passende med Michel de Montaigne utsagn (1533–92) Le profit de l’un est le dommage de l’autre: den enes fordel er den annens skade. – dette sett fra en salgsfremmeres ståsted som i disse dager går en usikker arbeidshverdag i møte.
Kjedene ønsker fortsatt selgere velkommen til sine butikker, og man kan anta at de fortsatt ser en stor verdi i produkt og kategoriekspertisen de besitter, som de også kan overføre inn til butikkene. Selgeren kan bidra til lønnsomhet og vekst for begge parter, og vil fremover også være et av de viktigste instrumentet leverandørene fortsatt kan benytte for å ivareta sine produkter i størst mulig grad på et lokalt nivå.
*Kilde BigBlue&Company
